Tunglært?.. Jeg?!

Full fart etterfulgt av en bråstopp... at jeg ikke lærer!! Jeg går inn for noe med 110% engasjement eller ikke i det heletatt, slik har jeg alltid vært, og slik kommer jeg visst alltid til å være. Problemet er bare helsen min... Jeg er snart nødt til å lære meg at jeg ikke tåler dette lenger! Jeg kan ta Paralgin og dermed klare å "gi jernet" en dag eller to, men så er det stopp, bom stopp, i dagesvis... -og jeg blir så... frustrert av det!!!

Så her sitter jeg atter en gang plantet i sofaen, i går kunne jeg ikke klare det en gang, jeg sitter her med en kopp te, betennelsesdempende medisiner, Paralgin og PCen i fanget. En gammel udugelig kjærring, det er det jeg har blitt, og som jeg hater det!! Sterke ord kanskje, men noen dager er tøffere enn andre... Før eller senere MÅ jeg akseptere fullt ut at jeg faktisk er en slik en revmatiker nå, og revmatikere kan ikke ha det aktivitetsnivået jeg har hatt de siste dagene uten at det straffer seg. Da blir man liggende rett ut i dagesvis, i verste fall uker, etterpå, uten en gang å ha overskudd til å gå ut i hagen eller å kommunisere med omverdenen! :S

Kjære og ungene dro på kino i kveld, mens mammaen ligger på sofaen og kan ikke gå til ytterdøren uten krykker en gang! Jeg blir så frustrert og... ja sinna!! På meg selv, på sykdommen, på at jeg ikke klarer å innse at jeg er syk, på at jeg ikke klarer det jeg før klarte, på at jeg visst aldri lærer!! Jeg skal alltid "bare" noe, "bare" litt til, før jeg gir meg, og tenker at det går jo helst bra. Vel, det gjør jo selvsagt ikke det, hadde det gjort det hadde jeg jo vært frisk... Åh som jeg savner "gamle dager" (= for kun få år siden, men det føles akkurat i dag som et helt liv siden), da jeg fint taklet 110% stilling i en krevende jobb, og i tillegg sjonglerte småunger mens jeg malte vegger, snekret, ryddet, vasket hus, brettet tøy, ja alt samtidig, i fritiden, sov noen timer om natten, og så var fullt oppladdet og klar til å begynne på nytt igjen neste morgen!... Slik er det kke lenger, når jeg er kjempeflittig en dag nå, gjør jeg likevel bare én tiendedel av det jeg før klarte på en vanlig dag. Likevel blir jeg liggende slik som nå, jeg stivner til i ledd, muskler, senefester, får betennelsereaksjoner i kroppen, blir følgelig enda mere støl, sover dårlig fordi jeg har vondt, blir utslitt, ukonsentrert, får migrene... En ond sirkel ja, og så er det helt ubeskrivelig frustrerende å føle at man ikke strekker til! "Jeg vil, jeg vil!!", roper hodet. "Ikke snakk om!!", svarer kroppen.

Nå skal jeg ikke klage mer! Innser at gjort er gjort, det ble senga på meg i går, sofaen på meg i dag og innser at jeg kanskje kan begynne å tenke på å gjøre noe i huset igjen tidligst i morgen, terrasseprosjektet overlates fullt og helt til Kjære resten av uken og helgen, han har malt alt det utvendige enda et strøk i kveld, maling i stige er fullstendig utelukket for meg uansett... Nå skal jeg ikke klage mer, for det kunne jo ha vært verre. Vi holder jo bare på å flikke på en terrasse. Selve huset ble jo ferdig for mange år siden nå. Det hadde vært helt krise hvis jeg hadde hatt migrene- og leddplager da vi var midt oppi husprosjektet! Vi har jo vært heldige, noen sliter med leddplager allerede i veldig ung alder og har de begrensningene jeg har i dag allerede i det de skal i gang med å bygge hus/pusse opp/bygge ut. Det ville vært forferdelig. Det ville ha knust husdrømmen vår. Nå er det jo bare en terrasse vi bygger, prosjektet gikk ikke så fort, Kjære gjorde det meste av dette prosjektet, på ettermiddagstid etter jobb og i helger slik vi alltid har gjort det, men forskjellen er at han nå måtte gjøre det aller meste uten min hjelp. Heldigvis var dette var et av våre "helt-overkommelige-ikkehaste-prosjekter". Jeg skal ikke klage, jeg tenker på alle med husdrømmer som de ikke kan realisere p.g.a. helseproblemer her jeg sitter som voksen veletablert. Hadde vi ikke kunnet gjøre alt arbeidet selv da vi bygde huset hadde vi ikke hatt økonomisk mulighet til å bygge huset. Jeg har tross alt nå passert 40 og vi er ferdige å bygge. Terrassen var en "rest" på 10-årsplanen vår, og nå er også den ferdig.

Jeg er også heldig som har en superfrisk, alltidblid, evigoptimistisk og hypersprek Kjære som med den største entusiasme sjonglerer sin helseløse fru, unger, huslige sysler, snekring, maling og alt det der på strak arm fremdeles, han flyr hit og dit, henter, ordner og bringer, ja det hender han baker også! :)) Og når det verker som verst over hele kroppen og alt synes som verst frustrerende, så må jeg, som nevnt før her på bloggen før, bare si høyt til meg selv at jeg er heldig!: Jeg har min snilleste Kjære og gullungene våre, og jeg har en type revmatisme som er snill på den måten at jeg ikke kan bli permanent invalid av å snekre bord o.l., bare midlertidig... "ute av drift"..., så da så. Jeg må bare lære meg å ta det med ro, men jeg har aldri kunnet sitte i ro så det er veldig vanskelig... det er ikke jeg som bestemmer lenger, det er kroppen min, og det er fryktelig vanskelig å akseptere, vanskelig å lære å leve med...

Så her sitter jeg, etter en gang, og venter på at kroppen skal hente seg inn igjen. Jeg prøver å ikke tenke på at familien min er på kino uten meg. Trøster meg med at det er mange år siden jeg har kunnet gå på kino likevel p.g.a. lydnivået i kinosalen (ikke migrenevennlig!), og så skulle de jo se Transformers, og det er jo ikke min type film likevel. Jeg har faktisk på TVen i kveld, tror det må være flere uker siden sist jeg så på TV, så mye annet koselig å gjøre på en sommerkveld. Jeg har sett "Fantasy homes by the sea" i kveld, "French Odyssey" og en rekke andre livsstil-programmer, så nå har jeg ikke bare feber p.g.a. betennelsesreaksjonen jeg har fått i leddene, men også reisefeber! :)) Jeg skal ta det litt med ro fremover, konsentrere meg om å bli bedre, det er jo bare uker til vi reiser til Frankrike og DA vil mammaen være med altså!! - Og uten krykker!! :))

Ha en fin fredag i morgen, nyt, lev, opplev, se, føl, gled deg over hverdagen, er du frisk kan du jo alltids vaske hus på søndag heller, og er du syk kunne det sikkert vært verre! Føler du at det ikke kunne ha vært verre enn det er så gå rett og slett i seng og sov leeeeengelengelenge! Etterpå vil du føle deg myyye bedre, jeg lover! ;0)

Klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.

Bildene i dette blogginnlegget kjenner du kanskje igjen fra forskjellige tidligere blogginlegg. De viser noen av mine favorittfarger/materialer/ting/stemninger... Jeg er forvist til sofatjeneste i dag, men det betyr ikke at jeg ikke kan planlegge hvilke farger jeg skal bruke på nips og interiørdetaljer i mitt nye uterom! ;)) Hva man generelt bør tenke på når man planlegger et uterom kan du bl. a. lese om HER og HER.

Følg gjerne Glassveranda på Facebook for regelmessig påfyll av inspirasjon til hus, interiør og uterom: