Wabi-sabi - Naturmaterialer, ekte kunst og håndverk

Wabi-sabi er egentlig en levemåte. Et Wabi-sabi interiør inneholder slitte ting, ting som bærer preg av å ha vært i bruk, bærer preg av å ha vært elsket. Wabi-sabi stilen innebærer å sette pris på naturens tilfeldigheter og ufullkommenheter. Det slitte, det asymmetriske. Wabi-sabi er å leve minimalistisk, -sett med vestens øyne. Wabi-sabi er motsetningen til alt som er sjelløst, skinnende og masseprodusert.

Wabi-sabi er en rustikk, men ryddig, ren og elegant stil, en frivillig enkelhet hvor det mekaniske og elektroniske reduseres til bare det mest nødvendige, og hvor alt det andre i interiøret er håndlaget, - ofte ting som betraktes som vakrere nettopp på grunn av sin unikhet, men også på grunn av det uperfekte og sin ufullkommenhet. Interiøret ryddes for kunstige materialer og masseproduserte gjenstander. Antall materielle eiendeler reduseres, det satses heller på få ting, ting av høy kvalitet: Ekte håndverk, kunst, gamle ting. Enten gjenstander som har vært i familien i generasjoner i århundrer, eller nye håndtverks-gjenstander som er tenkt å kunne overføres fra generasjon til generasjon i fremtiden. Over tid blir wabi-sabi gjenstandene mer verdifulle enn alt det fabrikkproduserte nye, perfekt symmetriske, skinnende blanke, fordi tingene har historie, de har sjel, de har affeksjonsverdi og de skaper tilhørlighet. De skaper tilhørlighet til, og viser respekt for, tidligere generasjoner og kommende generasjoner, respekt for naturen. De skaper et hjem med et personlig preg, en identitet, -et hjem med karaktér.

De vestlige lands omfavnelse av Wabi-sabi stilen er et direkte svar på, og kan forklares med, den moderne verdens overforbruk. Folk begynner endelig å få øynene opp for at bruk- og kastmentaliteten ikke kan fortsette. Vi begynner etterhvert å bli overstimulerte, og vi oppdager at tingene vi omgir oss med ikke har noen betydning lenger. Vi savner takknemligheten, både i oss selv og, ikke minst, i våre barn. Vi savner tilhørlighet. Folk vil tilbake til det grunnleggende i livet, de vil at tingene de omgir seg med skal bety noe, ikke bare se pene ut.

Til og med hjem er bruk- og kastgjenstander i vårt samfunn. Vi finner et hus, er kjempefornøyd med det, men etter litt tid finner vi et nytt bedre et, og forkaster det gamle. Til å begynne med er vi veldig fornøyd med det nye huset, men etter litt tid finner vi et som er enda bedre. Så vi flytter igjen. Ønsker vi å overføre denne mentaliteten til våre barn? Eller vil vi at de skal lære å elske hjemmet, lære at hjemmet kan vokse med dem, utvikle seg med dem? Noen må flytte av praktiske årsaker. Bor du i en leilighet og den etterhvert er blitt for liten, kan den ikke bygges ut. Trives du ikke i en by, så det være lov å selge for å flytte ut av byen. Og omvendt. Og kan ikke hjemmet ditt bygges ut p.g.a. arealbegrensninger på tomten din, så er det lite du får gjort med husets størrelse. Da kan du slå deg til ro med huset slik det er, eller flytte. Men hva med alt det gamle "skrotet" i boden? Er det skrot, eller skal vi lære ungene hvordan man kan lage noe nyttig av "skrot"? Kan "skrotet" kanskje brukes slik det er, uten å gjøre annet enn å gi det en skikkelig vask?


Gjør det egentlig noe at oldemors trau er litt hakkete i kanten? Oldemor elsket trauet, det pleide å være fyllt med de deiligste nybakte boller på lørdagene. Det betyr noe. Det blanke skinnende nye plastbrettet fra Ikea kan ikke sammenlignes. Har du 4 slike plastbrett, så vil de likevel aldri komme til å bety noe for dine oldebarn, uansett hvor gode boller du baker mens du er i live. Faren for at brettene er knekt lenge før noen skal arve dem er overhengende stor. Plast blir sprøtt over tid, smuldrer og kan ikke repareres. Det kastes, noe som i neste rekke går utover naturen. Wabi-sabi trenden går ut på å heller bruke få ting og ting av kvalitet, ting som er laget av materialer som tåler generasjoner med slitasje. Naturmaterialer.

Ta i bruk oldemors gamle trau! Et lite antall ting, ekte håndverk, ting laget av genuine naturmaterialer, ting med sjel, ting med historie, eller ting som kan opparbeide seg historie over tid, det er Wabi-sabi. Wabi-sabi har sine røtter i Buddhismen, -nærmere bestemt Zen Buddhismen. Buddhismen understreker viktigheten av nøysomhet, viktigheten av å leve i fred og harmoni med naturen, viktigheten av å se styrken og det gode i oss selv og det vi har rundt oss. Heller ikke menneskene er perfekte, Buddhismen sier at vi skal innse det, akseptere det og elske det. Det samme gjelder gjenstander som oldemors gamle trau.

Wabi stammer fra ordet "wa", som betyr harmoni, ydmykhet, fred, ro og balanse. En Wabi person er i Zen Buddhismen en person som lever i fred og harmoni med seg selv, sine omgivelser, med naturen. En Wabi person er en person som er fornøyd med lite, det enkle, -en person som er fri fra grådighet, misunnelse og vrede, -og han/hun har stor visdom om de grunnleggende ting i livet, - slik som tresorter, bergarter, menneskets kropp og sinn, planter, dyr, tekstiler og håndverk.

Sabi betyr "blomstring over tid", -det som vi i vesten vil kalle å bli gammel. Gjenstandene modner, er vel kanskje det nærmeste vi kommer en norsk oversettelse av ordet. Sabi er det modne, ikke gammelt og fælt (som vi har en tendens til å si i vårt samfunn), men gammelt og modent! Dette sabi er neppe stadiet før gammelt og fælt, heller en bekreftelse på at Buddhistene respekterer det gamle og sine gamle. Folk og ting blir ikke gamle i Asia, - de modner. (Om de har et ord for overmoden er jeg imidlertid usikker på :))

Man skal inkludere ting i livet sitt selv om de er "sabi". De bærer med seg historien vår, og fortjener vår respekt og vår beundring. På lik linje med at vi har stor glede av en gammel og litt falmet bestemor, vil vi og våre barn også ha glede av ting som er gamle og falmet. Dette er faktisk et viktig budskap i Buddhismen. Sabi gjenstander kan være et gammelt tretrau som er oppsprukket og slitt, en gammel lett sprukket keramikkvase, et gammelt oksidert sølvfat med ru overflate, oldemors gamle gynestol, et heklet sengeoverkast, en selvbrodert duk, oldemors perlesmykke, en gammel matkiste, et gammelt smykkeskrin, et maleri, en gammel lysestake eller en gammel kaffekvern. Vi kan få kjøpt nye ting til interiøret i butikkene som ser Wabi-sabi ut, men ekte sabi er av gave av tiden...






Så wabi er det enkle, sabi er det gamle. Hva er så Wabi-sabi? En oppfordring om å fylle huset med ting som er ydmyke, rustne og forvitret? Neida. Wabi-sabi betyr at du skal verdsette ting som er laget med hjertet og med hendene, det ekte, det genuine og varige, naturmaterialene, foran det nye, skinnende, blanke og "perfekte". Den gamle gyngestolen din bestefar har laget, keramikkvasen som 6-åringen din har laget, et gammel håndlaget ullpledd din mormor har vevd. Du skal verdsette og hedre historien ved å la gamle fotografier, gamle baby-sko, gamle bøker, gamle postkort, gamle lysestaker og andre gamle ting som har vært i familien din i generasjoner få en sentral plassering i interiøret ditt. Vi bare "låner" disse tingene i nået, -noen har hatt dem før oss, noen skal ha dem etter oss, og for at gjenstandene skal overleve fra generasjon til generasjon også i fremtiden, må vi behandle dem med omtanke og respekt og, ikke minst, lære barna våre hvorfor de er verdifulle til tross for at de er falmet, sprukket og litt hakkete. Tingene var her før deg, de vil bli her etter deg. I Wabi-sabi er erkjennelsen av at ingenting er perfekt, ingenting varer evig, ingen ting har holdbarhetsdato, viktig. Vi skal leve i harmoni med oss selv, vår historie, menneskene, naturen og tingene rundt til tross for det uperfekte, -og på en både meningsfull, respektfull og skånsom måte.

Wabi-sabi stilen har etterhvert funnet veien også inn i norske hjem. Jeg skulle ønske at reportasjene i interiørmagasinene forklarte litt grundigere hva som er det fundamentale i Wabi-sabi. Nemlig gjenbruk, sterke, varige naturmaterialer, kvalitet, genuine kunst- og håndverkgjenstander, - håndlagde møbler og antikviteter. Denne stilen er egentlig kjempebra for naturen, miljøet, ungenes fremtid! Endelig en miljøvennlig interiørstil! Men dersom Wabi-sabi stilen resulterer i at alle nå kaster ut tingene de har i stuen sin, for så å kjøpe inn nye ting og style stuen med nye interiørartikler som ser gamle ut, så er hele konseptet Wabi-sabi fullstendig misforstått. Jeg håper at de fleste velger å lete på loft og i kjellere hos besteforeldrene sine etter Wabi-sabi ting som bør "berges", ikke i interiørbutikkene.



Har du ikke din oldemors baketrau, så kjøp et hos brukthandelen som minner om henne. En eller annen kvinne har eid det og slitt det ut, problemet er bare at hun aldri var så heldig at hun fikk noen egne barn, eller at noen som ikke visste å sette pris på trauet arvet det, og dermed endte det opp hos brukthandelen. Adoptér det gamle trauet, ta det med hjem, legg nybakte havrekjeks i det og servér ungene. La de spise havrekjeks fra et gammelt trau fóret med et nyvasket skinnende hvitt gammel bakeklede, med kald melk til, omgitt av levende lys en kald vinterkveld. De vil aldri glemme verken deg, trauet eller havrekjeksen, og vil aldri finne på å kaste dette trauet når de selv blir vokne. Trauet får nytt liv, ungene har etterhvert tilhørlighet til det. De vil bruke det eller ha det til pynt når de selv blir voksne, smile og tenke på mammas varme havrekjeks. De føler tilhørlighet til gjenstanden, de har minner om den, og den blir verdifull. Dette er Wabi-sabi.

Jeg leste et sted her på nettet om en ung mor som syntes hjemmet hadde skitne gulv, det var sand over alt i entréen, og sofaen hadde fingermerker etter at lillebror hadde spist sjokolade til barne-TV, men at det vel ikke gjorde noe nå som wabi-sabi var så populært... - Dette er ikke Wabi-Sabi! Wabi-Sabi er aldri rotete og aldri skittent. Gamle, slitte ting har en magisk effekt i ryddige og rene interiører med klare linjer og system i sakene. Men selv ikke de flotteste, mest sjeldne og dyrbare antikviteter og kunstverk vil kunne gjøre noe positivt for interiøret i et hus som er rotete eller skittent. Wabi-sabi er aldri simpelt, utrangert eller skittent, men enkelt, gammelt og elegant.


Hva kjennetegner så egentlig et Wabi-sabi interiør? Rommene har ofte dempet belysning, gjerne levende lys, og følgelig kaster tingene skygger. Naturmaterialene er fremtredende i Wabi-sabi interiørene, og ofte finner man ting som har sprekker, er forvitret, litt bunglete metall, slitt maling. Fargepaletten spenner fra mørke brunfarger og sort, til lette gråtoner, sand- og jordfarger, strå og rust. Interiøret er sparsomt, nøkternt, enkelt. Funkishus er som skapt for den rendyrkede Wabi-sabi-stilen. Jeg, og mange med meg, har imidlertid et hus som ikke lar seg forenkle til de grader, men vi kan likevel ta med oss elementer av Wabi-sabi. I stor grad tenker mange av oss slik allerede med shabby chic -stilen og den nostalgiske stilen. Problemet med shabby chic stilen er at den ikke er videre antikvitetsvennlig slik den har utviklet seg. Alt "skal" jo være hvitt! Kanskje er vi litt lei av alt dette hvite etterhvert, og klare for å slippe noen naturmaterialer, noen farger, inn i alt dette hvite? Hvite rom i kombinasjon med antikviteter og kunst i alle naturfarger og falmet maling er nydelig, kontrasten mellom det hvite, glatte, "perfekte" og det gamle, hakkede og falmede er helt fantastisk! Og således får også antikvitetene beholde sin opprinnelige utførelse, farge, sjarm, -sin genuinitet og sin verdi.







Wabi-sabi stilen oppfordrer til å invitere færre ting, gamle ting, ekte håndverk og ekte kunst i varige naturmaterialer med historie og karaktér inn i hjemmene våre, i steden for så mange og sjelløse, nye, skinnende og masseprodusert ting, -og helst skal det være nyttige, anvendelige, ting. For meg er Wabi-sabi fremdeles en levemåte, en livsstil basert på en meget omfattende livsfilosofi hentet fra Buddhismen, ikke bare en interiørstil. Jeg ville aldri ha klart å leve så enkelt som det en wabi-person gjør. Jeg liker mye lys i huset, mange lyspærer, mange pyntegjenstander, jeg liker ting som skinner, mye glass, dekketøy, hvitmalte møbler, spaet, juletrær som lyser og glitrer etc. Men vi har også mye gammelt i huset vårt, -gamle antikviteter som har vært i vår familie i århundrer, kunst, håndverk, og jeg foretrekker ekte naturmaterialer, det genuine, det varige. - Når jeg velger byggematerialer, tekstiler og pyntegjenstander. Jeg har blitt mer og mer bevisst på bruken av naturmaterialer med årene.

Vi kan alle bidra til en mer wabi verden ved å ta vare på, og formidle videre til våre barn, verdien av det gamle og verdien av naturmaterialer som stein, lin, tre og metaller, og gjøre dem oppmerksom på forskjellige materialkvalitet og materialenes påvirkning på naturen den dagen de har utspilt sin rolle. Tre kontra plast, lin kontra akryl, stein, parkett og tregulv kontra laminat og vinylbelegg.

Ungene mine er veldig opptatt av temaet miljø, resirkulering og natur, og de spør om det utroligste. "Hvor blir det av de ødelagte støvlene med hull i når vi kaster dem, mamma?" "Blir de gravd ned på søppelplassen, eller blir de brent?" "Blir den brent for å bli strøm, eller for å bli borte?" "Hvorfor skal vi kaste begge støvlene når bare den ene er ødelagt, mamma? Kan vi ikke kjøpe bare én ny?" "Hvor drar alle telys-holderne, mamma?" "Blir de søppel?" "Nedgravd-søppel eller strøm-søppel?" "Hvor lenge må de ligge nedgravd før de forsvinner?" "Forsvinner de aldri?!" "Hvorfor slenger vi dem i søppeldunken da i stedet for å levere dem til resirkulering?" "Det er da aluminium, mamma? Aluminium kan jo resirkuleres mamma!" "Hva med aluminiumsfolien?" "Hvordan lages aluminiumsfolie?" "Hvor kommer all den strømmen fra som aluminiumsverkene bruker, mamma?" "Er det vannkraft-strøm, søppel-kraft eller olje-strøm?" "Er det bra da mamma?" Foreldrerollen er ikke helt den samme som det den en gang var, det sverger jeg på! :D

Jeg er ingen miljøaktivist jeg med alle mine lyspærer og varmekilder, det kan jeg nok aldri påberope meg, men jeg forsøker å lære ungene mine å se forskjell på naturmaterialer og plast, ting med lang levetid og ting med kort levetid. Det hjelper stort om vi alle blir litt flinkere til å tenke varighet. Jeg har blitt flinkere med årene, og ønsker ikke minst å gjøre ungene mine bevisste på slike ting allerede nå mens de er små. Vi lærte ikke noe om miljø da vi var små. Det er vel derfor verden ser ut som den gjør i dag. Kanskje vil neste generasjon bli flinkere til å tenke varighet og miljø enn det vi er, men dette krever at vi lærer dem forskjellen på de forskjellige materialkvalitetene vi omgir oss med i hverdagen, hva som er varig, hva som ikke er det, hva som kan resirkuleres, hva som ikke kan det o.s.v. Min oppfordring er å satse på naturmaterialer, ekte kunst og ekte håndverk - det ekte, genuine og varige - ting som er laget med hjertet og med hendene, heller enn det nye, sjelløse, "feilfrie", "perfekte", symmetriske, skinnende, masseproduserte. Gjerne slitte ting, ting med "sjel", ting som bærer preg av å ha vært i bruk, bærer preg av å ha vært elsket. Let på loft og i kjellere, tenk naturmaterialer, ekte kunst og ekte håndverk! Noen kaller det Wabi-sabi stilen, andre kaller det miljøvennlig, jeg velger å kaller det genuint, unikt og vakkert! Benytt Wabi-sabi-trenden til å skape et genuint, solid og varig, interiør. - Et unikt interiør med karaktér!

Ha en fin søndag! :)

Klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.

Dersom du ønsker å lese blogginnleggene som disse bildene er hentet fra, så klikk bare på bildene med musepekeren, -da kommer de tilhørende blogginnleggene opp :) Klikk på Glassveranda-logoen øverst på siden for raskt å komme tilbake til startsiden og de nyeste blogginnleggene.